Det viktigste språket i verden
er smilets språk
På den tiden da sommerfuglene ble skapt, hadde det seg slik at èn til slutt ble til overs og ikke fikk noen kropp. Heller ikke vinger, følehorn eller noe av det hans brødre og søstre hadde og som fløy som vakre blomster gjennom lufta, kunne den få.
Den forble usynlig.
I begynnelsen visste han det ikke og han lot vinden bære seg. Han satte seg på blomstene fordi han syntes de da ble enda finere. En dag merket han at ingen så ham. Av og til støtte han borti de andre, selv om han alltid var forsiktig og bare satte seg på blomster som ingen andre satt på fra før. Men de andre så ham ikke, og det kunne han ikke vite.
Da forsto han at han nok var usynlig. Egentlig burde han ha merket det tidligere, for han så seg heller ikke selv. Men det hadde aldri gjort ham noe. Han tenkte at det ville være bra om de andre kunne få se hans skjønnhet. Selv måtte han ikke se den.
At ingen så ham, gjorde ham svært trist. Han fløy derfor til skaperen av alt liv og klaget bittert. Skaperen så lenge og ettertenksomt på den usynlige sommerfuglen og sa:
”Jeg forstår deg, men det kan ikke gjøres noe med. Jeg kan ikke gi deg noe mer. Og hvis du dessuten hadde hatt kropp, vinger, følehorn og alt som de andre har, så ville du dø som alle andre levende vesener. Vil du det?”
”Ja”, svarte den usynlige sommerfuglen. ”Hvis jeg hele mitt liv kan gjøre andre glade. Da vil jeg også dø til slutt.”
Skaperen var overrasket, for noe sånt hadde han ikke hørt før. Han tenkte lenge etter og sa til slutt:
”Jeg vil oppfylle ditt ønske. Fra nå av skal du være synlig, men du skal ikke dø. Derfor gir jeg deg heller ingen egen kropp.
Gå ut til menneskene og vær smilet.”
Dieter J Baumgart
transl.: Kristen Rønningsbakken, Norwegen